Hans Johan Easymeeting

Den nye formen for omsorg

Samfunnet har i stor grad blitt påvirket av at vi ikke har hatt mulighet til å gi hverandre en god klem. Fysisk kontakt kan rett og slett være farlig, og akkurat nå er det her vi står:

Korona-pandemien griper inn i hele vår hverdag. Vi som ikke er direkte rammet tenker kanskje i første rekke på de hverdagslige konsekvensene, om vi blir satt i karantene, blir tvunget til å jobbe fra hjemmekontor eller opplever at vår egen bevegelsesfrihet har blitt sterkt redusert. Når vi løfter blikket vil vi se endringer som kan være enda mer omfattende. Vi kan bli oppmerksomme på hvordan vi kommuniserer, som vi tidligere ikke har vært så bevisste på. Noen former for kroppskontakt har nemlig en større betydning enn nærheten og berøringen i seg selv.

«Vi kan bli oppmerksomme på hvordan vi kommuniserer, som vi tidligere ikke vært så bevisste på»

Hans Johan Tofteng

Håndtrykket illustrerer forpliktelse mer enn noe annet.

Å stryke noen over kinnet, signaliserer omsorg.

Og ingenting signaliserer kjærlighet sterkere enn den varme klemmen, selv om de fleste sikkert vil hevde at for eksempel kysset er en mer intim form for kroppskontakt.

I dag er vi som følge av trusselen om smitte avskåret fra all direkte kontakt, men dette skal selvsagt likevel ikke ta fra oss evnen til å vise – eller motta – omsorg.


Sannsynligvis viser vi mer omtanke for hverandre i dag enn hva vi gjorde før pandemien «traff» oss. Når vi ikke kan møtes, blir det enda viktigere å ringe hverandre. Når vi ikke kan vise omsorg i form av handlinger, må vi i det minste kunne gjøre det med ord. Vi ringer mer. Ordene «glad i deg, bestemor» betyr kanskje enda mer i dag enn for noen måneder siden, da bestemor først og fremst forventet besøk – selv om hun kanskje ikke sa det direkte.

«Når vi ikke kan vise omsorg i form av handlinger, må vi i det minste kunne gjøre det med ord»

Hans Johan Tofteng

Vi har flere videosamtaler, som Facetime, Skype, Easymeeting osv. Omfanget av videosamtaler har økt så mye at strømmetjenesten Netflix har besluttet å redusere billedkvaliteten på sine filmer og serier i en periode, for å redusere belastningen på nettet. At behovet for videosamtaler øker, er slett ikke unaturlig når vi erstatter fysiske møter. Mange har fått øynene opp for nyere teknologi, og den tradisjonelle telefonen har for mange blitt et dårlig alternativ. En stor del av kommunikasjonen vår er non-verbal, og handler om kroppsspråk, blikkontakt og virkemidler en telefonsamtale ikke er i stand til å formidle.


Vi befinner oss i en tid der vi må definere en ny form for omsorg i bred forstand, og dette vil særlig omfatte den omsorgen vi som storsamfunn yter til de som mottar hjemmebaserte helsetjenester. Nettbrett og videoløsninger vil bli et naturlig verktøy i dette tilbudet – korona eller ikke – og kontakt mellom hjem og spesialisthelsetjenester vil i mange tilfeller foregå på denne måten.

«Vi står i fare for at hele debatten polariseres på et urimelig vis, fordi vi har gjort oss vant til å omtale «pleie og omsorg» som ett begrep, og ikke to ulike oppgaver som er like viktige.»

Hans Johan Tofteng

Det vil neppe mangle på kritikere til utviklingen, enten vi frykter ei fremtid der omsorgsoppgavene profesjonaliseres fullstendig, og større deler av omsorgen overtas av hjerteløse roboter og kalde, tekniske installasjoner. Eller motsatt: At omsorgen privatiseres fullstendig, og at nærmest alt ansvar for å yte pleie til våre eldste havner i fanget på familie og pårørende, slik virkeligheten var i de gamle naturalhusholdningene. Vi står i fare for at hele debatten polariseres på et urimelig vis, fordi vi har gjort oss vant til å omtale «pleie og omsorg» som ett begrep, og ikke to ulike oppgaver som er like viktige. Løsninger for videokommunikasjon kan hjelpe oss til å rydde opp i dette.

Pleie skal kunne utføres av profesjonelle helsearbeidere, og selvsagt skal de utføre dette på en omsorgsfull måte.

Omsorg bør kunne utføres av familie, slekt og venner – som preges av kjærlighet og av evne til å bry seg.


Et nettbrett og et kamera kan selvsagt aldri bli en fullgod erstatning for den direkte kontakten. Vil fysisk tilstedeværelse være et realistisk alternativ, når omfanget i antall pasienter vil øke drastisk som følge av eldrebølgen, og vi i fremtiden kan risikere flere tilfeller der smittefare begrenser muligheten for fysisk kontakt?

«Særlig én gruppe fremstår som fullstendig glemt etter at pandemien traff oss: De ensomme eldre.»

Hans Johan Tofteng

Skal vi rett og slett legge til side diskusjonen om hva som er beste alternativ i en ideell verden? Skal vi heller se hvilke løsninger som gjør at spesialisthelsetjenesten har kapasitet til å yte hjelp til de pasientene som trenger det aller mest?


I en situasjon der mye oppmerksomhet er rettet mot en konkret krise, og der «jobb nummer en» handler om å begrense smitte og død, kan andre utfordringer fremstå som usynlige. Særlig én gruppe fremstår som fullstendig glemt etter at pandemien traff oss: De ensomme eldre.

De ensomme eldre kan være ekstra sårbare nå. Eldre er i risikogruppen for smitte, som gjør at de bør skjermes fra kontakt med andre. Som ensom er behovet for kontakt enda større enn hos mange andre. De har få eller ingen jevngamle kjente som fortsatt er i live og som bor i umiddelbar nærhet, og dersom de har familie, befinner disse seg kanskje på en annen kant av landet.

For de ensomme eldre er ikke direktekontakt i form av hyppige fysiske besøk et reelt alternativ. For disse er videosamtaler så åpenbart at det nesten burde være et offentlig ansvar å legge til rette for dette. Alle fortjener å høre de enkle, men ufattelig viktige ordene:

«…glad i deg, bestemor!»

Rull til toppen